Siden begynnelsen av 1990-tallet har Norge bidratt som tredjepart i en rekke internasjonale fredsprosesser. Norges første meglingsoppdrag etter den kalde krigen fant sted i Guatemala, men det er den berømte Oslo-avtalen mellom Israel og palestinerne som markerte det store gjennombruddet for norsk fredsmekling. Etter dette fulgte en rekke meglingsforsøk. Prosessen i Sri Lanka på 2000-tallet endte fatalt, mens prosessen i Colombia noen år senere resulterte i en historisk fredsavtale. Parallelt med meglingsoppdragene har fredsdiplomatiets innretning forandret seg. Det har blitt institusjonalisert og profesjonalisert. Samtidig ligger motivasjonen bak engasjementet fast.
Dette fredsengasjementet, i overivrige øyeblikk omtalt som kroneksemplet på Norge som «humanitær stormakt», reiser to sett av spørsmål.
Det første settet av spørsmål dreier seg om historiske årsaker. Hvordan kan det ha seg at det på 1990-tallet ble opplevd som selvsagt og riktig at Norge skulle engasjere seg i fredsprosesser i land langt borte, og at det raskt ble vanlig å referere til en norsk fredstradisjon? Var det, som Dagbladet hevdet så lang tilbake som i 1896, slik at nordmenn var og er «naturlige og fødte Fredsvenner»? Om så ikke, hvorfor ble fredssaken så viktig i norsk utenrikspolitikk rundt 1900 og hvordan ble fredstanken videreført under skiftende utenrikspolitiske omstendigheter?
Det andre settet av spørsmål dreier seg mer konkret om de siste tårenes fredsengasjement. Hvordan har Norge fått nøkkelroller i alle disse fredsforhandlingsprosessene? Hva er det Norge forsøker å bidra med, hvor bra har det egentlig gått, og hvilke lærdommer kan vi egentlig trekke etter tretti år med norsk fredsinnsats?
