Under tittelen «Romantikk i kunsten – hva er det?» ga pianisten og komponisten Wolfgang Plagge de fremmøtte på FSUs medlemsmøte 11. april et humørfylt og innsiktsfullt innblikk i deler av musikkhistorien med eminente illustrasjoner ved klaveret.
Plagge definerte romantikken som en gjenoppståelse av gamle romerske verdier, men også som en periode med oppbrudd fra de klassiske verdier som både musikken og andre kunstformer tidligere hadde vært preget av.
Klassisismens Mozart
Musikalsk tok Plagge utgangspunkt i Wolfgang Amadeus Mozarts første komposisjon i en alder av 5 år – en menuett som i sin form var preget av datidens wienerklassiske tredeling i temaer. Denne klassisismen holdt han stort sett fast ved hele sitt 35 år lange liv.
– Mozart levde så kort at han slapp å sette seg inn i nye strømninger. Han visste ikke selv at han var blitt romantiker, sa Plagge.
Fra cembalo til pianoforte.
Det uhørte, både i direkte og overført betydning, ble et gjennomgangstema i Plagges assosiasjonsrike forelesning.
Samtidig som komponister og musikere lengtet etter å skape noe nytt, arbeidet instrumentmakerne med å utvikle tangentinstrumentene gradvis fra det gamle forholdsvis ensformige cembalo til et mer moderne pianoforte. Som det fremgår av navnet, kan det spilles både svakt og sterkt på dette instrumentet.
Fra Beethoven til Schönberg
Ludwig van Beethoven var den første store komponisten som benyttet seg av pianofortes muligheter. Til å begynne med var til og med Beethovens musikk uhørt, sa Plagge.
Og det uhørte, i ordets begge betydninger, fortsatte med romantikkens komponister som Johannes Brahms og Robert Schumann, med Gustav Mahlers 8. symfoni for tusen utøvere og med Arnold Schönbergs svar på den overdrevne gigantonomien: Små klaverstykker.
– Nå har vi gått for langt, mente Schönberg.
Drivkraften?
Plagge sa det ikke direkte: Men ble vi ikke sittende igjen med et inntrykk av at det «uhørte» har vært en musikkhistorisk drivkraft?
Vi ble i alle fall en innsiktsfull, humoristisk og musikalsk opplevelse rikere.
