Samarbeidet mellom private selskaper og offentlige myndigheter i kampen mot koronapandemien var det brennaktuelle tema for videoforelesningen førsteamanuensis Katerini Storeng holdt for FSU 25. mai.
Storeng, som har doktorgrad i medisinsk antropologi, leder en forskergruppe om global helse ved Universitetet i Oslo. Hennes forelesning ga en tydelig beskrivelse av hvordan utviklingen og distribusjonen av vaksinene mot Covid-19, er blitt et resultat av de sterkeste kreftenes overlegenhet i stedet for en rettferdig global fordeling. Dette har delvis sammenheng med at Verdens Helseorganisasjon (WHO) ikke lenger står fram som en selvskreven leder av global helsepolitikk. Makten over vaksineutviklingen ligger i stedet i et samarbeid mellom legemiddelindustrien og myndighetene i de rikere landene.
Det internasjonale vaksinesamarbeidet Covax, hvor Norge har vært og er en viktig økonomisk bidragsyter, har ikke klart å leve opp til sitt mål om å gjennomføre en rettferdig distribusjon av Covid-19-vaksiner til alle land i verden, noe som ville ha vært den raskeste veien ut av pandemien.
Det er flere årsaker til dette. Nesten alle pengene har gått til å utvikle vaksinene, noe som har skjedd i rekordfart. Store land som USA og Kina har stått utenfor Covax. Og andre rike land eller grupper av land, som for eksempel EU, har forhandlet seg fram til avtaler med produsentene med det resultat at de har fått flere doser enn de strengt tatt har behov for.
Skjevhetene er blitt forsterket av at de vellykkede MRNA-vaksinene vanskelig kan distribueres i varme land. Nettopp derfor skulle de fleste vaksinene til disse områdene komme fra Astra Zeneca. Distribusjonen av denne vaksinen er hindret både av strid om vaksinefordelingen og oppdagelsen av alvorlige bivirkninger. Dessuten skulle nesten alle Covax-vaksinene til den tredje verden produseres i India. Dette stanset da indiske myndigheter la ned eksportforbud fordi de mente India trengte alle vaksinene selv.
Denne formen for vaksinenasjonalisme har vi sett også i mange andre land. Dessuten er en rettferdig distribusjon blitt forhindret av at land som Kina og Russland har bedrevet et vaksinediplomati som har kommet «vennligsinnede» land til gode.
I ettertid er det reist kritikk mot at myndigheter i rike land har investert milliarder i utviklingen av vaksinene uten å stille betingelser til produsentene om rettferdig distribusjon og større åpenhet om patentene. Legemiddelindustrien er blitt beskyldt for å ha utvist for stor grådighet.
Resultatet er i stor grad blitt at offentlige myndigheter har tatt risikoen mens de private firmaene har stukket av med gevinsten.
