Hvordan unionen mellom Sverige og Norge ble oppløst i1905 uten krigshandlinger mellom de to nabolandene, var temaet for forelesningen til tidligere riksadvokat og nåværende styremedlem i FSU Tor-Aksel Busch 3. juni. Han understreket at denne unionen var den første i verden som ble oppløst av den ene parten.
Busch tok utgangspunkt i Grunnloven av 17. mai 1814 med de forandringer som ble nødvendige som følge av at Norge ble forenet med Sverige under en felles konge fra 4. november samme år. Det ble da slått fast at regjeringsformen skulle være et innskrenket og arvelig monarki. I begrepet innskrenket monarki lå en begrensning i monarkiets makt.
1884 – en nødvendig forutsetning for 1905
Neste milepæl i utviklingen fram til unionsoppløsningen kom med innføringen av parlamentarismen i 1884. Stortinget vedtok da at regjeringsmakten ikke lenger skulle utgå fra kongen, men fra Stortinget. Stortinget skulle føre kontroll med regjeringens virksomhet, og en regjering eller en statsråd måtte gå av dersom det ble vedtatt mistillit i Stortinget.
Stortinget krevde at regjeringen, som da satt i Stockholm, måtte møte i Stortinget, men ingen fra regjeringen kom fordi kong Oscar II nektet å sanksjonere vedtaket. Da stilte Stortinget regjeringen Selmer for riksrett og fratok den sine embeter. Som en følge av dette ble kongen tvunget til å utnevne venstrelederen Johan Sverdrup til statsminister. Fra da av lå «all makt i denne sal», som Sverdrup formulerte det.
Busch sa det er umulig å forstå hvordan unionsoppløsningen i 1905 ble mulig, uten utviklingen i 1884.
Nasjonale strømninger og konsulatsaken
Han la også sterk vekt på de tiltagende nasjonale strømningene i Norge – politisk, økonomisk og kulturelt – utover på 1800-tallet. Dette ble ikke minst stimulert av Lysakerkretsen med Fridtjof Nansen i spissen. Nansen minnet blant annet om at det norske kongedømmet hadde stått sterkere enn de fleste andre monarkier i Europa fra 872 og 200-300 år fremover. «Nordmenn er et folk, ikke er unionsfolk», skrev Nansen.
Nasjonalfølelsen ga seg blant annet utslag i debatten om eget norsk konsulatvesen som løp fram og tilbake fra tidlig på 1890-tallet til 1905. I Norge va det sterk misnøye med at Sverige bestemte alt i unionens utenrikspolitikk.
Da Stortinget i 1892 første gang vedtok at Norge skulle ha eget konsulatvesen, nektet kong Oscar å sanksjonere. Men da saken kom opp igjen i 1905, nektet både Stortinget og regjeringen å finne seg i at kongen på nytt nektet sanksjon. Ingen av statsrådene ønsket å kontrasignere kongens beslutning. I stedet nedla de sine embeter som kongens råd.
Stortinget avsatte kongen fordi han ikke hadde noen regjering
Kongen nektet statsrådene å gå av, men Stortinget svarte med å vedta at Oscar II ikke lenger var konge fordi han ikke hadde noe råd. Stortinget ba deretter regjeringen å utøve kongemakten inntil videre. I praksis var dermed unionen med Sverige oppløst fordi kongen ikke lenger fungerte. Kongen protesterte, men Stortinget vedtok enstemmig å vedlegge protestbrevet protokollen. Tydeligere kunne de ikke markere hvor lite de brydde seg om hans holdning.
I ettertid har det vært uenighet om den juridiske holdbarheten av disse vedtakene, men juristen Busch slo i alle fall fast at vedtakene var politisk holdbare.
I Europa ble Norge fremstilt som et rabulistland som følge av unionsoppløsningen. Det ble til og med snakket om at det norske stortinget hadde begått statskupp. All sympati lå på Sveriges side. Og kong Oscar II ble hyllet fordi han ikke umiddelbart gikk til krig mot Norge.
Folkeflertall for unionsoppløsning og kongedømme
13. august ble det holdt folkeavstemning i Norge der 368.208 stemte ja og 184 nei til unionsoppløsningen. Bare menn hadde stemmerett, men kvinnene laget sin egen aksjon der 244.000 stemte ja til oppløsning.
Deretter ble det et klart flertall i Stortinget for å gå til forhandlinger med Sverige. Også den svenske riksdagen sa ja til dette. Forhandlingene fant sted i Karlstad fordi den byen lå omtrent midt mellom Oslo og Stockholm. Svenskene krevde at fire norske grensefestninger skulle rives, men resultatet ble at bare Aurskog og Ørje ble revet i sin helhet.
26.oktober ble Karlstadkonvensjonen undertegnet etter at den var blitt godkjent av både Riksdagen og Stortinget. Oscar II frasa seg den norske tronen, men nektet at noen av hans slektninger i familien Bernadotte skulle bli norsk konge. Da vedtok Stortinget å tilby tronen til prins Carl av Danmark. Fordi han visste det var stor stemning for republikk i partiet Venstre, satte han som betingelse at det ble holdt en folkeavstemning. Der stemte 259.000 for kongedømme og 69.000 for republikk.