Advokat Berit Reiss-Andersen ga de fremmøtte på FSU medlemsmøte 2. april en grundig og innsiktsfull gjennomgang av historien til Nobels fredspris og et uvanlig åpenhjertig innblikk i arbeidet til Den norske Nobelkomiteen. Reiss-Andersen har vært medlem av komiteen i 11 år, og har nettopp gått av som dens leder.
Både innledningsvis og ved avslutningen av spørrerunden slo hun fast at Nobels fredspris fortsatt må regnes som verdens viktigste pris. Hun understreket at en fredspris gjerne må være dristig, men ikke for dristig, og fremfor alt er det viktig at begrunnelsen for tildelingen er grundig gjennomarbeidet.
Størst nytte for menneskeheten
Den svenske kosmopolitten, oppfinneren og forretningsmannen Alfred Nobel etterlot seg en formue på 31,5 millioner svenske kroner da han døde i den italienske byen San Remo i 1896. Året før hadde han skrevet sitt testamente med retningslinjer for utdeling av fredspris, litteraturpris og prisene i fysikk, kjemi og medisin som skulle finansieres av avkastningen av hans formue. Prisene skulle gis til dem som i løpet av det siste året hadde gjort størst nytte for menneskeheten.
I testamentet hadde en komite oppnevnt av Stortinget fått i oppdrag å dele ut fredsprisen. Kriteriene var ifølge testamentet folkenes forbrødring, nedrustning og etablering av fredskongresser.
Nobelkomiteene har gjennom årene forsøkt å tilpasse disse kriteriene til utviklingen i verden. Reiss-Andersen oppsummerte sitt syn på kriteriene i dagens verden slik: Nedrustning, humanitet, internasjonalitet og institusjoner.
Fra Nansen, via Sakharov til Muratov
Hun kommenterte en rekke av pristildelingene fra 1901 til i dag. Prisen til Fridtjof Nansen i 1922 var for eksempel gitt for hans arbeid for å redusere krigens lidelser i Russland og Tyskland. Og prisen til Carl von Ossietzky i 1935 var en nedrustningspris fordi han avslørte at Hitler brøt Versaillestraktatens forbud mot tysk opprustning.
Seremonien for Ossietzky var for øvrig den eneste der det norske kongehuset ikke var representert. «Ikke av våre stolteste øyeblikk», bemerket kong Harald til Reiss-Andersen mange årtier senere.
Fredsprisen til FNs daværende visegeneralsekretær Ralph Bunche i 1950 har fått ny aktualitet i dag. Han fikk prisen for å ha forhandlet fram fred mellom Israel og araberstatene, en løsning som ifølge Reiss-Andersen inneholdt fascinerende utkast til en tostatsløsning. Men ett av utkastene innebar at Jerusalem skulle tilfalle palestinerne. Da det kom på avveie, gikk det hele i stå, og mange mener at det var en direkte årsak til at svenske grev Folke Bernadotte ble drept av israelske terrorister.
Prisen til den russiske atomfysikeren Andrej Sakharov i 1975 var den første som ble betraktet som en anerkjennelse av internasjonalt fredsarbeid. Sakharov mente at en avgjørende forutsetning for fred er et samfunn som ikke er autoritært og ikke undertrykker det enkelte mennesket. Den omstridte prisen til den kinesiske menneskerettsforkjemperen Liu Xiaobo i 2010 går inn i den samme tradisjonen fordi han talte et autoritært regime midt imot.
Da den kongolesiske legen Dennis Mukwege og den irakiske menneskerettsaktivisten Nadia Murad fikk fredsprisen i 2018, representerte det et uttrykk for at seksuell vold er en uakseptabel metode i krig. Murad var en av tusener av kvinner som ble bortført og misbrukt av IS-terrorister. Mukwege opererte seksuelt misbrukte kvinner i Kongo.
Prisen i 2021 til journalistene Maria Ressa fra Filippinene og Dmitrij Muratov fra Russland var ifølge Reiss-Andersen en markering av at det ikke kan bli fred uten at journalister har mulighet for å skrive sannheten. Hun understreket også at dialog i et samfunn er et nødvendig første skritt på veien til fred.
Fredspris til inspirasjon
Reiss-Andersen sa det aldri er bare en enkelt årsak til at det bryter ut kriger. Det gjelder til og med i Ukraina selv om det der utvilsomt er tale om en russisk overfallskrig. En avgjørende forutsetning for fred, er at de stridende partene forstår hverandre, og setter seg inn i den andre partens situasjon, sa hun.
Nobelkomiteen håper alltid at pristildelingene kan inspirere til ny fremgang i fredsarbeidet. Reiss-Andersen nevnte prisen til den polske solidaritetslederen og senere presidenten Lech Walesa som eksempel. Walesa sa selv at fredsprisen han fikk i 1983, bidro sterkt til kommunismens fall flere år senere.
Å holde fred i komiteen
Reiss-Andersen sa med et glimt i øyet at den fremste oppgaven for lederen av Nobelkomiteen er å holde fred i komiteen. For at komiteen skal bli enig til slutt, er det en avgjørende forutsetning at ingen av de fem medlemmene insisterer på å fremme en priskandidat som ikke kan samle flertall.
Det er fast praksis at nestlederen innleder diskusjonen, deretter kommer de tre andre komitemedlemmene, og lederen tar ordet til slutt. Denne forutsigbare prosedyren hjelper til at det alltid blir en ryddig prosess i saksbehandlingen, sa Reiss-Andersen, og la til at hun aldri hadde vært med i en gruppe der det hersket så god orden.
Hun understreket også at selv om komiteen er oppnevnt etter innstilling fra de politiske gruppene på Stortinget, har hun aldri opplevd politisk påtrykk på komiteen utenfra eller diskutert mulige priskandidater med noen utenfor komiteens egne rekker.










