Det var den røde tråd i professor i musikkvitenskap Erling Guldbrandsens forelesning for FSU 18.mars.
Med utvalgte musikkeksempler fra Ludwig van Beethoven og Franz Schubert på 1820-tallet til Pierre Boulez, og Karlheinz Stockhausen etter annen verdenskrig illustrerte Guldbrandsen hvordan kunstmusikken har forandret seg i takt med den historiske utvikling i samfunnene der musikken ble skapt.
Fra det vakre til det gale
Schubert holdt seg for det meste til et velkjent format med en vakker melodi som utviklet seg underveis som en roman eller et drama på teateret. Men allerede hans samtidige Beethoven hadde latt seg inspirere av forandringene i verden utenfor.
I hans strykekvartett «Grosse Fuge» fra 1826 er det ikke først og fremst en vakker melodi som preger musikken. Her snakker instrumentene sammen, sa Gulbrandsen. Og reaksjonene uteble ikke. Samtiden var sjokkert. Kvartetten ble omtalt som den gale og kinamusikk.
Wagners akkord
Gulbrandsen omtalte musikk som en blanding av matematikk og språk. Og språk er i stadig forandring. Richard Wagner fant opp en ny akkord i sin opera «Tristan og Isolde». Denne akkorden var ikke bygget på dur, moll eller andre kjente harmonier, og bidro til å utvikle det Gulbrandsen kalte det harmoniske tonespråket med stadig fetere akkorder i kunstmusikken.
Debussy og Stravinskij
Fram til slutten av 1800-tallet var de fleste dominerende komponister fra Østerrike eller Tyskland. Men så kom Frankrike på banen, ikke minst representert av Claude Debussy. Han var mer opptatt av formen i musikken, mindre av rytme, harmonier og skalaer. Klangen var blitt den viktigste dimensjonen. Han skrev musikk som bare kunne spilles med det instrumentet han selv hadde valgt, for eksempel fløyten i «Faunens ettermiddag».
Debussy ble entusiastisk mottatt av publikum. Det skjedde ikke med den russisk-franske komponisten Igor Stravinskij. Hans musikk til balletten «Vårofferet» vakte rystelse hos mange på grunn av uvante dissonanser.
Verden var blitt annerledes
Modernismen i musikken avspeilte at verden var blitt annerledes, sa Guldbrandsen. Relativitetsteorien, psykoanalysen og den nonfigurative billedkunsten satte sitt preg også på tidens musikalske uttrykk.
Typiske representanter for denne modernismen var Arnold Schönberg og hans elever Alban Berg og Anton Webern. De videreutviklet Wagners tonespråk, og frafalt kravet om at dissonanser måtte munne ut i konsonans eller samklang. For dem var alle tolv toner like viktige.
Schönberg sa at kunsten ikke skal smykke, men være sannferdig. Mottoet var vekk med ornamentene – inn med realitetene.
Upersonlig musikk
For unge komponister etter annen verdenskrig hadde den klassiske musikken utspilt sin troverdighet. De trodde på fornuft og vitenskap, ikke på høystemt patos. Musikken ble upersonlig, nesten matematisk.
For franskmannen Pierre Boulez gjaldt det å forkaste all fortid. «Schönberg er død», sa han. Tyske Karlheinz Stockhausen ble mest kjent for sin elektroniske musikk. Han ble regnet som visjonær, men samtidig svært omdiskutert, sa Guldbrandsen.