Inga Bejer Engh gikk av som barneombud 15. april. 15 dager senere oppsummerte hun sin erfaringer for medlemsmøtet i FSU. Konklusjonen var at de fleste barn i Norge har det bra, men at det offentlige ikke strekker til når det gjelder å bistå de barna som virkelig trenger det. «Vi vet hva som virker, men vi gjør det ikke», sa Bejer Engh.
Hun karakteriserte sine seks år som barneombud som verdens beste jobb. Hovedoppgaven var å overvåke myndighetenes håndtering av barns grunnleggende rettigheter. Barneombudet har liten formell, men mye uformell makt hvis denne uformelle makten forvaltes på en god måte. Dette innebærer fremfor alt å velge sine kamper for å bli lyttet til.
Frafall i skolen
Støtet må settes inn mot de utsatte områdene der barn ikke har det bra, og bevisstheten må vekkes om hvor mye det koster hvis et barn faller utenfor, og ikke kommer i jobb som voksen. Frafall i skolen er den absolutt viktigste forklaringen på frafall i voksenlivet. Ingen kriminell har lykkes på skolen, sa Bejer Engh. Og etterlyste bruk av forskningsbasert kunnskap i skoleverket.
Hun reagerte sterkt på at jurister, som hun selv er, har høyere prestisje i samfunnet enn de som arbeider med barn. Det brukes mer penger på å rydde opp enn å forebygge. Det burde vært omvendt, sa hun.
Barnas beste
Bejer Engh mente myndighetene må bli bedre til å bruke den kunnskapen vi har når det skal tas hensyn til barnas beste slik det er slått fast i Grunnlovens paragraf 104. Barn utgjør 20 prosent av befolkningen, men har ikke stemmerett, og utgjør dermed ingen pressgruppe overfor politikerne.
Hvordan ble for eksempel hensynet til barnas beste ivaretatt da myndighetene innførte skolestart for seksåringer eller digitaliseringen i skolen? Og hvordan kan det ha seg at det kommunale barnevernet ikke gjør jobben sin til tross for at det får stadig større faglig og økonomisk ansvar? Bejer Enghs svar var at barnas beste ikke var utredet før vedtakene ble gjort. Hun påpekte videre at helsesektoren og barnevernet ikke samarbeider for å gjøre en helhetsvurdering av hva som er til barnas beste.
Ansvar for barnevernet
Bejer Engh sa det er en alvorlig utfordring at kommunene har det samme lovpålagte ansvaret uavhengig av størrelse, kompetanse og ressurser. Det er de små innbyggerne i de små kommunene som betaler prisen for dette, mente hun.
Bejer Engh etterlyste utdanningskrav for personale i barnevernet på linje med det som eksisterer i barnehagesektoren og skoleverket. Og hun problematiserte at ansvaret for den komplekse oppgaven barnevernet utgjør, legges til det laveste forvaltningsnivået, kommunene. Hvor vanskelig er det ikke å varsle barnevernet i en liten kommune, der alle kjenner alle? Det er viktig å snakke barnevernet opp, slik at folk våger å varsle, sa hun.
Når rettigheter ikke etterleves
Bejer Engh slo fast at vi lever i et rettighetssamfunn der rettighetene ikke etterleves. Dette fører blant annet til at barn som ikke har ressurssterke foreldre topper statistikken over dem som ikke får den hjelp de har krav på og behov for. I saker om overgrep og omsorgssvikt ser vi altfor ofte at foreldre prioriteres foran barna.
Dommene mot Norge i Den europeiske menneskerettsdomstolen fordi foreldre har fått for lite samværsrett, har fått krigsoverskrifter. Men kritikken gjaldt ikke at barnevernet grep inn overfor for mange barn. Likevel har dommene ført til en halvering av antall barn som er blitt tatt ut av hjemmet. Igjen er taperen barnet som ikke blir beskyttet, sa Bejer Engh, og viste blant annet til at barn kan leve i fosterhjem i opptil ti år uten å vite hvor de egentlig skal vokse opp. I Sverige får barna en slik avklaring etter to år.
Barn som skal ut av hjemmet har ikke blitt tilstrekkelig utredet når det gjelder sammenhengen mellom psykisk og fysisk helse. Dette er nå blitt bedre, men det skjedde først da barneombudet la hovedvekten på de økonomiske omkostningene ved å la det være.
Bejer Engh avsluttet med en appell til de fremmøtte: Stem på partier som bygger sten på sten i arbeidet for barnas beste – ikke de partiene som tror på det hun kalte quick fix.