Kjetil Bang-Hansen trollbandt publikum med tanker om teater

Ytre sett er alle forestillinger av en teateroppsetning like. Men forestillingene lever med publikum. De som oppsøker en teatersal, går inn som enkeltindivider. Men de går ut igjen som ett publikum, en gruppe mennesker som, til tross for at de er fremmede for hverandre, har opplevd noe sammen.

Slik oppsummerte sceneinstruktør og tidligere teatersjef Kjetil Bang-Hansen sitt syn på forholdet mellom scene og sal da han gjestet FSU med et svært tankevekkende og morsomt kåseri under tittelen “Teateret i dag” den 24. mai.

Den vitale 82-åringen tok utgangspunkt i tre forestillinger han har arbeidet med det siste året.

Ibsen i London

Som gjesteinstruktør i London har han satt opp Henrik Ibsens siste teaterstykke “Når vi døde våkner”. Stykket ble skrevet i 1899 etter at Ibsen hadde vendt hjem til Norge etter 30 år i utlandet. På det tidspunkt var Ibsen preget av å være på slutten av livet, mens andre kunstnere som Edvard Munch og Knut Hamsun var på vei opp og fram. Ibsen måtte finne seg i grov utskjelling fra Hamsun.

I dagens London med alle krigsminnene fikk Bang-Hansen et nytt syn på Ibsens avskjedsstykke. Inntrykket fra krigen i Ukraina slår på en annen måte i denne byen, sa han.

Teateret Vårt

For 50 år siden var Bang-Hansen med å starte Teateret Vårt i Møre og Romsdal. Nå har han i oppdrag å sette opp en ny versjon av åpningsforestillingen fra 1972, eller som han selv sa: “Vi skal lage ungdomsforestilling for gamle menn og damer”

Samarbeidet med Svein Tindberg

I flere tiår har den udøpte Bang-Hansen med kulturradikale foreldre samarbeidet med skuespilleren Svein Tindberg om forestillinger med religiøse temaer. Det startet med en bearbeidelse av Kaj Munks “Ordet”. Og fortsatte med “Evangeliet etter Markus”, “Apostlenes gjerninger” og “Abrahams barn”. Nå spilles den siste av disse monologene “Gudspartikkelen” på Det Norske Teatret.  

Selvlært instruktør

Bang-Hansen startet sin teaterkarriere som skuespiller og danser. Men det er som instruktør han har satt sterkest spor etter seg. I dette faget var det ingen teaterskole i hans ungdom. Derfor karakteriserte han seg selv som selvlært instruktør.

Bang-Hansen la ikke skjul på at han er svært betenkt over deler av utviklingen i teaterfaget: – En skuespiller spør ikke lenger om hvem hans karakter er, men hva han gjør, sa han.

En konsekvens av denne utviklingen er at språket blir mindre viktig. Teateret har mistet stringens og struktur, konkluderte han overfor et publikum som lot seg trollbinde av en av Norges fremste teaterkunstnere gjennom de siste tiårene.  

Rull til toppen