Kinas historie fra repubikkens dannelse i 1912 til Xi Jinpings maktovertagelse i 2012 var temaet for den andre av Harald Bøckmans tre Kina-forelesninger for FSU. Han sammenfattet perioden som Kinas turbulente århundre.
Perioden startet med at Kina var truet av imperialistiske makter. Noen har betegnet Kinas historie fra den første opiumskrigen i 1839 til Mao Tsetungs kupp i 1949 som de hundre års skam.
Det kinesiske kommunistpartiet ble dannet i 1921 etter mønster av det sovjetiske partiet, men ble først en maktfaktor etter at Mao overtok ledelsen av partiet som følge av den lange marsjen i 1935.
Folkerepublikken
Etter slutten av annen verdenskrig i 1945 ble det borgerkrig mellom nasjonalister og kommunister i Kina. Til å begynne med sto nasjonalistene sterkt fordi de fikk våpen fra vestmaktene, men i 1949 seiret kommunistene, og nasjonalistene flyktet til Taiwan. 1. oktober 1949 ble folkerepublikken Kina proklamert.
Bøckman mente at folkerepublikkens første år var mer preget av nasjonal frigjøring enn av sosialistisk revolusjon. Fra 1952 kom den sosialistiske omdannelsen av samfunnet og i 1957 ble de store kollektivene, folkekommunene, dannet på landsbygda. Året etter innledet Kina bruddet med Sovjetunionen.
Mao lanserte den store proletære kulturrevolusjonen. Han ønsket ikke en ny kommunistisk herskerklasse og mobiliserte rødegardistene, noe som endte med en alles kamp mot alle.
Reformperioden
Mao døde i 1975, og fra 1978 gikk Kina i en reformperiode under ledelse av Deng Tsiaoping. Mens Kina under Mao var et mobiliseringssamfunn, ble landet fra nå av mer et kontrollsamfunn. Kommunistpartiet gikk over fra å være et revolusjonært part til å bli et styringsparti. Samtidig ble det satt et endelig punktum for kulturrevolusjonen.
Dengs overordnede mål var å reformere Kinas økonomi, gjerne med hjelp av vestlig teknologi. Hans periode var preget av prøving og feiling. En av de store feilene var katastrofen da studentopprøret ble brutalt slått ned i 1989. Flere tusen ble drept.
På 1990-tallet ble kommunistpartiet et åpnere parti, også for kapitalister og nyrike. De intellektuelle ble overrepresentert i et parti Bøckman karakteriserte som et meritokratisk eliteparti med leninistisk struktur.
Åpnere ute, men ikke hjemme
Under Hu Jintiaos ledelse fra 2002 til 2012 ble Kina mer åpent overfor utlandet, blant annet med medlemskap i Verdens Handelsorganisasjon. Det ble derimot ingen tilsvarende åpenhet på hjemmebane.
Bøckman oppsummerte Kinas skiftende holdninger fra 1949 på denne måten:
1949: Bare sosialismen kan redde Kina.
1979: Bare kapitalismen kan redde Kina.
1989: Bare Kina kan redde sosialismen.
2009: Bare Kina kan redde kapitalismen.
