Trioen «Gutta på skauen» med operasanger og forfatter Per Vollestad som frontfigur, ga de fremmøtte på FSU tirsdag 5/10 en gripende forestilling om Grini fra fangeleiren ble opprettet i juni 1941 til frigjøringen i mai 1945.
Per Vollestad 
Fredrik Øie Jensen 
Svein Olav Blindheim
Forestillingen, som delvis er bygget på Vollestads bok «Livet på Grini» var en kronologisk gjennomgang av utvalgte hendelser i leiren, krydret med sangtekster som ble laget av fangene for å holde motet oppe gjennom de uforutsigbare og vanskelige årene. Teksten «Ikke klage så lenge hue sitter på» kan stå som et motto for innstillingen fangene skapte hos hverandre.
Vollestad fortalte om den grusomme behandlingen tyskerne ga Lauritz Sand – Norges mest torturerte mann – og ga innblikk i dagboken til Odd Nansen. Nansens oppsummering etter krigen var at «den største forbrytelsen er å vende tilbake til likegyldighet.» Da er faren stor for gjentagelse av de grusomheter andre verdenskrig førte med seg, mente Fridtjof Nansens sønn.
«Gutta på skauen» fremførte en rekke av Otto Nielsens tekster fra Grini, hvorav den mest kjente er «Det har vi». Mens 1942 var det verste året, blant annet med flere henrettelser, ble forholdene i leiren gradvis bedre i 1944, da fangene til og med fikk lage sin egen julekabaret, selvfølgelig med Nielsen som primus motor.
Fangene dannet også et strykeorkester, som bare spilte norsk musikk, med unntak av «Ja, vi elsker». I stedet sang fangene fedrelandssangen på en annen melodi for å lure tyskerne. «Ja, vi elsker» ble også utelatt, sammen med «Norge i rødt, hvitt og blått» fra sangboken fangene fikk laget med god praktisk hjelp utenfor murene.
Den gripende forstillingen ble avsluttet med den vakre sangen Otto Nielsen skrev til medfangen Johnny Gilland, som han skulle ta med seg til sin nyfødte datter. «Kjære, lille Toril» var nok teksten som rørte de fremmøtte aller mest.
