Stamceller er kroppens superceller

Hvor gamle vil vi mennesker kunne bli? Et spennende og krevende spørsmål. 1000 år, sier en britisk forsker. Vi vil nok i hvert fall kunne bli 130 år, sier psykolog Elisabeth Gråbøl-Undersrud som i sin forelesning 6. juni ga oss et inspirert og fascinerende innblikk i hvor langt forskningen på stamceller er kommet og hva fremtiden kan bringe.  

Elisabet Gråbøl-Undersrud er forskningsleder på Psykologisk Institutt, Universitetet i Oslo. Hun har også arbeidet i Bioteknologirådet og har vært leder for en gruppe som har arbeidet med stamceller, genredigering og epigenetikk. Hun har doktorgrad i molekylær biologi.

Stamceller er kroppens superceller som kan utvikle seg til alle typer celler vi har i kroppen. Allerede nå kan de brukes til å erstatte ødelagt vev, for eksempel benvev. Stamceller er viktige i jakten på effektive behandlingsmetoder for sykdommer som f. eks. kreft, diabetes, Alzheimer, Huntington og hjerteinfarkt.

Det skjer svært mye på forskningsfronten. Mulighetene er mange, men også de etiske problemstillingene er krevende. Noen land har lovreguleringer på plass, men dette arbeidet er likevel bare i sin begynnelse.

Det er to ting som karakteriserer stamceller. De har evnen til å dele seg uendelig mange ganger. De har ikke brems, og de bare deler seg slik som kreftceller. De er også det som kan kalles umodne celler som ikke har spesialisert seg ennå. Det er også utrolig å tenke på at vi alle en gang bare var en celle.

Sentralt i stamcelleforskningen er å etterligne hvordan celler formerer seg og utvikles fra stamceller i et embryo til spesialiserte celler. Spørsmålene og de etiske problemstillingene er mange. Er det f.eks. riktig å bruke embryonale stamceller i forskning? Derfor ble det et gjennombrudd da en japansk forsker manipulerte hudceller til å bli stamcelle.

Det er en rekke områder for stamcelleforskning. Forskningen er kommet langt, og stamceller kan f.eks. manipuleres til å lage insulinproduserende celler. Også hjerteceller og hjerneceller kan manipuleres frem.

Det er særlig tre områder hvor forskere prioriterer innsatsen. Det første er å studere hvordan sykdom oppstår og utvikles.  Forskningen kan også brukes til å teste medisiner, mens et tredje område er metoder for å kunne utvikle vev og organer for transplantasjon som f.eks. ny hud eller urinblærer. Også organutvikling av hjerte og hjerne er eksempler på områder hvor forskningen er i sin begynnelse.

Genredigering og genmodifisering gir en rekke muligheter, men fortsatt er det i stor grad forskning på f.eks. mus, rotter og gris som gjelder. Vi kan være på vei mot de genmodifiserte mennesket. Genmodifisering av mus er kommet langt. 

Et annet eksempel er bruk av stamceller for å dyrke menneskeorganer i dyr, hvor griser er særlig egnet. Også her er det nødvendig med grenseoppgang og en etisk debatt hvor langt det er riktig å gå. Her er Japan et foregangsland. 

Den kinesiske forskeren He Jiankui opplyste på en kongress i Singapore at det var gjennomført generedigering av mennesker på de nyfødte tvillingene Lulu og Nana for å hindre utvikling av hiv. Dette ble kraftig kritisert, og forskeren sitter nå i fengsel. De fleste land har lover mot å genregulere mennesker.

Stamcelleforskningen er også aktuell når spørsmålet stilles om hvordan lage barn i fremtiden. Stamceller kan reprogrammeres til å utvikle seg til egg- eller sædceller slik at menn ikke lenger vil kunne være nødvendig.

Mulighetene og perspektivene kan være skremmende, kanskje særlig når f.eks. stamcelleforskning og kunstig intelligens kombineres. Det er ikke mulig å overskue hvordan utviklingen vil bli, bare om noen år. Men Elisabet Gråbøl-Undersrud sa at hun var teknologioptimist. Men etisk debatt, lover og reguleringer er nødvendig.

Skroll til toppen