For første gang arrangerte FSU 6. februar en dobbeltforelesning. Det ble en inspirert, underholdende, men også tankevekkende forelesning som bidro til å utfordre våre egne holdninger og vår oppfatning av Norge som fredsnasjon. Og som møteleder Håvard Narum presiserte underveis: Her ble også humoristiske formuleringer brukt for å skape forståelse for seriøse poenger.
Først ut var seniorforsker Halvard Leira ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI). Han har 20 års erfaring med forskning på utenrikspolitikk og diplomati. Hans arbeid inkluderer bøker om utenrikstjenestens historie.
Norge en humanitær stormakt
I sitt foredrag stilte Halvard Leira spørsmål ved om Norge virkelig var en humanitær stormakt slik det fremkom da i 2005 da vi feiret 100-årsjubileet for oppløsningen av unionen med Sverige. I Soria Moria-erklæringen til den nye rødgrønne regjeringen ble det fremhevet at Norge skulle være en fredsnasjon.
Tilbake til 1814
Men går vi tilbake til 1814 og Eidsvoldsforsamlingen, er holdningene helt andre: Norges utenrikspolitikk er at vi ikke skal ha noe utenrikspolitikk. Slik fortsatte det nesten hele dette hundreåret helt frem til Bjørnstjerne Bjørnson og striden med Sverige om Konsulatsaken. Da hadde også Norge blitt medlem av Den Interparlamentariske Union dannet i 1889.
Bjørnson var en fredsagitator og la vekt på folket som garantist for fred. Dette kan også være årsaken til at Alfred Nobel i sitt testamente fra 1897 bestemte at Norge skulle dele ut Nobels fredspris.
Jørgen Løvland var sentral under unionsoppløsningen i 1905 og ble Norges første utenriksminister og senere statsminister. Han ble en utenriksminister uten utenrikspolitikk. Staten skulle være nøytral. Norge manglet de tradisjonelle bærerne av utenrikspolitikk, ingen adel og et begrenset akademisk miljø. Maktkamper og konflikter blant stormaktene i Europa ble også sett på som noe negativt.
Store omveltninger
Men dette skulle forandre seg. Sterke geopolitiske interesser i Europa førte etterhvert til store omveltninger i Norges nærområder. Etter den første verdenskrigen ble Norge medlem i Folkeforbundet. Behovet for en mer tradisjonell utenrikspolitikk trengte seg på.
Utenriksminister Halvdan Koht fra 1935 sa det slik: Norsk utenrikspolitikk skulle bidra til fred, og hvis det ble krig, skulle Norge holdes utenfor. Slik gikk det ikke. Norge ble okkupert av Tyskland i andre verdenskrig.
FN og NATO
Etter krigen ble FN opprettet og Norge meldte seg inn i NATO. Halfdan Lange som var utenriksminister etter krigen mente at Norge skulle stå for fred, fordragelighet og samarbeid, mens Knut Frydenlund i sitt arbeid la vekt på at internasjonal rett skal rå og at alle har et ansvar for hverandre.
Etter den historiske diskusjonen av Norge som fredsnasjon fra 1814 til 1999 presentert av Halvard Leira tok Ada Elisabeth Nissen over.
Del II: Norsk freds- og forsoningspolitikk
Ada Elisabeth Nissen er førsteamanuensis i moderne norsk historie ved Universitetet i Oslo. Nissen disputerte med doktorgradsavhandlingen «The Peace Architects: Norwegian Peace Diplomacy Since 1989» og har siden arbeidet mye med norsk fredsdiplomati i nyere tid.
Hun tok utgangspunkt i hvorfor Norge har hatt en nøkkelrolle i en rekke fredsforhandlingsprosesser. Har Norge en slags genetisk disposisjon for fred? Også Sverige liker å si at de er en fredsnasjon og har som fredsmegler arbeidet innenfor organisasjoner som FN, mens Norge i større grad har operert på egenhånd. Det har skjedd i tre hovedområder: Latin- og Mellom-Amerika, Midtøsten og Asia.
Et rom for Norge
Politikken har forandret seg fra troen på vestlige verdier og en liberal og regelbasert verdensorden til en sterk økning i borgerkriger og konflikter. Samtidig som den kalde krigen ebbet ut, åpnet det seg et rom for Norge som fredsforhandler i internasjonale fredsprosesser. Norges første meglingsoppdrag fant sted i Guatemala, mens det er Oslo-avtalen mellom Israel og palestinerne som markerte det store gjennombruddet for norsk fredsmekling.
I Guatemala hadde Petter Skauen og Gunnar Stålsett en nøkkelrolle støttet av statssekretær Jan Egeland og utenriksminister Thorvald Stoltenberg, mens nøkkelpersonene i Oslo-prosessen var Terje Rød-Larsen og Mona Juul.
Prosjektene hadde ingen strategi, ikke budsjett og var i stor grad personavhengig. Oslo-avtalen var en meget omstridt avtale basert på felles anerkjennelse, mens grunnleggende problemer ikke ble adressert i særlig grad. Den var heller ikke balansert til fordel for Israel.
Hvordan kunne Norge få til dette her? Prosessen ble ofte kalt «den norske metoden»: Snakke med alle, etterstrebe upartiskhet og Norge «holdt kjeft». Tenkningen var at «småstat er bedre enn storstat». Men det bør sies at metoden eller modellen ikke var spesielt norsk. En ting var likevel unikt for Norge: litt mindre hierarkisk struktur og mindre «red-tape» eller byråkrati. Svenskene kunne ikke sies å ha det like fritt.
Et historisk brudd
2001 representerte et historisk brudd etter terrorangrepet mot USA 11. september. Norge undertegnet ikke den «terrorlisten» som ble etablert etter terrorangrepet og sto dermed friere til å kunne forhandle med flere parter i en konflikt.
Det ble også opprettet en «Seksjon for fred og forhandling» i UD etter at daværende utenriksminister Jan Petersen hadde innsett hvilke fordeler Norge kunne ha som fredsforhandler. Det kunne bidra til å styrke Norges omdømme og dermed gi fordeler for norsk næringsliv. Arbeidet ble i større grad profesjonalisert.
Fredsprosessen i Sri Lanka skulle vise seg å ende fatalt, mens prosessen i Columbia noen år senere ga som resultat en historisk fredsavtale. Fredsforhandlingene i Libya viste seg å bli svært krevende. Samtidig som Norge støttet det norske militære bidraget i bombetoktene mot Libyas diktator Gaddafi i 2011, førte det norske UD samtaler og forhandlet med diktatorens sønn. Heller ikke Norges rolle som fredsforhandler med den nye Taliban-regjeringen i Afghanistan ble særlig vellykket. Og i dag stilles spørsmålet om Norge kan bidra i forhandlinger mellom Israel og Hamas i Gaza.
Fremtiden
Hva kan dermed sies om fremtiden for Norge som fredsmegler og fredsnasjon? En norsk tredjepartsrolle i lokale og regionale konflikter vil være svært uforutsigbar og krevende, bl.a. fordi handlingsrommet er blitt snevrere og kompleksiteten større. Dessuten er det mange nye aktører som ønsker å spille en rolle i slike forhandlinger. Og motivet for slike aktører vil ofte være makt og innflytelse.
