Under tittelen humor i musikken ga pianist og musikkprofessor Wolfgang Plagge 11. juni en både morsom og musikalsk gitrende fremstilling av viktige trekk fra musikkhistorien fra barokken til forrige århundre.
Med Bachs Goldbergvariasjoner som eksempel illustrerte Plagge hvordan barokkmusikken som oftest var basert på ulike basslinjer med variasjoner i form av ornamenter i de lysere toneleier. I den siste av de 90 variasjonene kan vi gjenkjenne barnesangen «Bro, bro, brille», som ofte ble sunget i Bachs hjem, der det i løpet av drøye 32 år ble født og oppdratt 24 barn.
«Ta-ta-ta-taaa
Plagge viste hvordan tonene «ta-ta-ta-taaa» går igjen i mye av Beethovens musikk. Bare i pianostykket «Til Elise» fins de 197 ganger, og i første sats av «Skjebnesymfonien» over 2000 ganger. -Men det er helheten i disse «ta-ta-ta-taaaene» som skaper resonans når vi lytter til musikken, sa Plagge.
Fra midt på 1800-tallet overtok virtuosene mer og mer det musikalske språket. Den musikken som var lys, høy og sterk dominerte, og basslinjene fra barokken kom i bakgrunnen. Jo nærmere demokratiet kom i samfunnslivet, jo mer eneveldig ble musikken, hevdet Plagge.
Senromantikk og paradokser
Han mente at konsertpublikummet levde i en romantisk senvillfarelse til langt ut i det 20. århundre. Da Stravinskijs «Vårofferet» ble uroppført i 1913, ble orkesteret bombardert med tomater, råtne egg og murstein fra salen. Først etter 1. verdenskrig kom dette verket til sin rett.
Plagge tok også for seg paradoksene i Edvard Griegs musikk til «Peer Gynt». Til scenen ved dårekisten i Kairo var poenget å skrive noe som låt eksotisk og kom fra utlandet. Da var det ikke så nøye at musikken hørtes ut som den var inspirert fra Asia, og slett ikke fra Midtøsten.
Paradokset ble også understreket da Plagge avsluttet med Harald Sæveruds «Kjempeviseslåtten», skrevet i 1943. Han mente det passet bra å spille denne komposisjonen i Varmesentralen – en bygning som ble reist av tyskerne under okkupasjonen av Norge.
