I år er det 250 år siden Hans Nielsen Hauge ble født i 1771. Bondesønnen fra Østfold levde et dramatisk liv som legpredikant i kamp mot presteskap og en eneveldig dansk-norsk statsmakt til han døde som en respektert og velstående samfunnsborger i 1824 i Kristiania.
Det var rammen om foredraget til professor emeritus Øystein Rian fra Universitetet i Oslo. Hans spesialområde er dansketiden fra 1536 til 1814. Rian har skrevet flere artikler om Hans Nielsen Hauge, blant annet i antologien «For Norge, kjempers fødeland» i 2007.
Hans Nielsen Hauge vokste opp på gården Hauge i Rolvsøy i nærheten av Fredrikstad. Hans eneste boklige lærdom var skrifter med en pietistisk kristenforståelse som han fikk av sin far og den lokale presten. Daglige husandakter var vanlig på gården, og Hans Nielsen Hauge ble på mange måter en grubler, redd for å dø og redd for helvete. Likevel var han vanskelig å plassere. Han var verken pietist eller fundamentalist og kunne proklamere at også ikke-kristne kunne få del i himmelens gleder.
Han begynte tidlig å skrive religiøse tekster, og den 5. april 1796 da han var ute på jordet og pløyde opplevde han en sterk og personlig vekkelse. Familien trodde han hadde gått fra forstanden, og denne sterke og personlige opplevelsen av Guds nærvær kom til å prege hele hans liv som legpredikant og åndelige leder for hans tilhengere som ble kalt haugianere. Han var både tradisjonalist og revolusjonær og utfordret det kongelig eneveldet.
Fra 1796 til han ble fengslet i 1804 gikk han på kryss og tvers over store deler av landet. Han ble landskjent som legpredikant i strid med Konventikkelplakaten fra 1741. Det var en forordning som forbød legpredikanter å avholde gudelige forsamlinger. Hauge var også en entreprenør som drev næringsvirksomhet, selv om han var redd for å bli kritisert for å våre opptatt av mammon, rikdom og jordisk gods.
I ettertid er det vanskelig å forstå hva det var som fenget så voldsomt. Han kunne være både optimist og opprømt i kontakt med andre, men også deprimert og grublende. Den eneveldige kongemakten oppfattet han som en samfunnsfiende, og han satt i fengsel i flere år før han fikk sin endelige dom i 1813 og funnet skyldig for sin legmannsvirksomhet i strid med Konventikkelplakaten. Han ble anklaget for å ha forledet et uopplyst folk og for tvilsomme økonomiske transaksjoner.
Men mye ble forandret med Kieltraktaten i 1814. Unionen med Danmark ble oppløst. Norge fikk sin egen Grunnlov og ble et fritt land i union med Sverige.
For Hans Nielsen Hauge var denne utviklingen en lettelse. Han fikk sin endelige dom i desember i 1814. Straffen ble redusert til en symbolsk bot, og han fikk senere en økonomisk erstatning for den lange fengselsperioden. De siste årene ble han på mange måter en samfunnsstøtte og engasjerte seg både nasjonalt og lokalt, blant annet i opprettelsen av et norsk universitet i Kristiania i 1813 som senere ble Universitetet i Oslo.
De siste årene var Hans Nielsen Hauge mye syk og sengeliggende etter mange år i fengsel. Han døde i 1824.
