Kina fra keiserdømme til republikk var temaet for den første av Harald Bøckmans tre Kina-forelesninger for FSU 14. februar. Med en gjennomgang av 3200 års historie på en drøy time tegnet Bøckman et bakgrunnsteppe for den supermakten Kina har utviklet seg til å bli i løpet av det siste århundret fram til i dag. Forelesningen stanset ved avviklingen av det siste keiserdynastiet og innføringen av republikken i 1912.
Keiseren – en far for alle
Fortidens kinesere så på seg selv og sitt eget land som verdens sentrum. Keiserne fra de ulike dynastiene styrte med mandat fra himmelen, men religion har aldri vært statsbærende i Kina. Det var heller snakk om en forfedredyrking som legitimerte keiserens makt. Keiseren var både konge og pave, og en slags far for alle.
Sentralmakten var idealet i keisertidens Kina – noe vi kan se igjen i dagens kommunistparti. I noen perioder var landet lukket og innadvendt, i andre perioder ekspansivt og utadvendt. Det siste var tilfellet under de keiserdynastiene som hadde sin opprinnelse fra Mongolia og Mandsjuria.
Lengst historie og eldst språk
Kina er det landet i verden som har den lengste sammenhengende historietradisjonen, og kinesisk er i dag verdens eldste skriftspråk. De eldste skrifttegnene vi kjenner, er 3200 år gamle. Dagens standardiserte tegn er opptil 2000 år.
Unngikk kolonimaktene
Bøckman gjennomgikk de ulike dynastiene fra Shang (1500-1045 fvt) til Qing (1644-1912). Mot slutten av Qing-perioden, fra slutten av 1800-tallet, var det mye diskusjon om hvordan fremtidens Kina skulle se ut. Han-kineserne mente det beste var å gå tilbake til det opprinnelige Kina før de ulike territorielle utvidelser. De konstitusjonelle mente at grensene burde beholdes slik de var etter utvidelsene. De siste vant. Begrunnelsen var at hele Kina kunne være truet av imperialistene. Kina måtte unngå å bli erobret av kolonimakter, slik mange land i Afrika og Asia var blitt på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet.
