Norge har ennå ikke tilstrekkelig kompetanse til å bli et kjernekraftland. Derfor må et eventuelt første skritt være å opprette et nasjonalt kompetansesenter for kjernekraft.
Det var en av hovedkonklusjonene da lederen for det offentlig oppnevnte kjernekraftutvalget, Kristin Halvorsen, foreleste for FSU 2. juni. Utvalget avga sin innstilling i april, og var enstemmig på alle punkter. Halvorsen sa det var en stor styrke. Hvis utvalget hadde vært splittet, ville det ha vært en stor fare for at innstillingen hadde havnet i skuffen.
I 1986, like etter ulykken ved kjernekraftverket i Tsjernobyl, vedtok Stortinget at det ikke var aktuelt å bygge ut kjernekraft i Norge. Viktige forutsetninger for dette vedtaket var at Norge, i motsetning til kjernekraftlandene Finland og Sverige, hadde rikelig med vannkraft, at avfallsproblemene for kjernekraft ikke ble ansett å være løst og at en utbygging ville bli for kostbar.
Fordeler og ulemper
Halvorsen sa at de viktigste fordeler ved kjernekraftverk er at det produseres mye kraft på et lite område, at det innebærer lave klimagassutslipp og at risikoen kan reduseres ved at kraftverket blir plassert på et egnet område, for eksempel på Østlandet.
Ulempene er høye kostnader på grunn av høye krav til sikkerhet, vanskelige utfordringer med lagring av avfall og behov for at staten må finansiere, styre og regulere. Et kjernekraftverk vil trenge ekstra sikringstiltak fordi det lett kan bli et terrormål og det må være garantert at teknologi og avfall ikke kan brukes til å utvikle atomvåpen.
Tidligst på 2040-tallet
Halvorsens og utvalgets konklusjon er at kjernekraft uansett ikke er realistisk i Norge før tidligst på midten av 2040-tallet. I mellomtiden må det bygges ut mer sol- og vindkraft i tillegg til vannkraften.
En av flere grunner til at utvalget mener det er for tidlig å ta stilling til en eventuell utbygging av kjernekraft her til lands er utviklingen av såkalte små modulære reaktorer. Når arbeidet med å bygge slike reaktorer er kommet lengre i utlandet, er det håp om å få ned kostnadene. Hvis tradisjonelle kjernekraftverk skal lønne seg i Norge, må strømprisen opp i 130 til 220 øre pr kwh. Anslagene utvalget har bygget på, viser at prisen på begynnelsen av 2040-tallet vil være 50-80 øre pr kwh.
Et annet foreløpig ubesvart spørsmål er muligheten for å bygge kjernekraftverk basert på thorium i stedet for uran. Thorium finnes det betydelige forekomster av i Norge.
Sikkerhetssoner og evakueringsplaner
Halvorsen understreket at kjernekraft ikke er en energiform som egner seg i land med knappe politiske flertall. Et kjernekraftverk kan ikke gå konkurs, og det forutsetter omfattende sikkerhetssoner og evakueringsplaner.
Det internasjonale atomenergibyrået IAEA forutsetter at det må gå minst 10-15 år fra et land utreder bygging av et kjernekraftverk til verket blir bygget. Eksempelvis vedtok Polen å bli et kjernekraftland i 2005. Første investering er planlagt i 2028, og det er håp om drift i 2036. I De Forente Arabiske Emirater tok byggingen bare 12 år fordi landet satte hele utbyggingsprosjektet bort til Sør-Korea.
Samarbeid med Finland og Sverige
Halvorsen sa at en eventuell fremtidig utbygging i Norge bør bygge på IAEAs planverk, og at det vil bli viktig å samarbeide med erfarne kjernekraftland som Finland og Sverige. Men Halvorsen og hennes utvalg mener altså at tiden ennå ikke er inne til å vedta kjernekraft i Norge. Mer kunnskapsinnhenting er den foreløpige løsningen. Utvalgets innstilling er nå på høring med frist 8. oktober.
For mer informasjon, anbefales følgende nettside: https://nettsteder.regjeringen.no/kjernekraftutvalget/