Sigbjørn Johnsen etterlot ingen tvil da han foreleste for FSU 25. mars: Selv om den tidligere finansministeren med ekte Hedmarksdialekt i sin tid titt og ofte hadde understreket betydningen av å ha «peing på bok», er det andre verdier som har enda større betydning.
Menneskene og arbeidslivet er den største rikdommen. Arbeidslivet bærer velferdsstaten. Vi lever av hverandres arbeid. Arbeidskraften er åtte ganger mer verd enn oljefondet, sa Johnsen.
Verdier på bok
Han var finansminister i to perioder – fra 1990 til 1996 og fra 2009 til 2013. Han avsluttet sin siste finanstale i Stortinget i oktober 2013 med følgende setninger: «Å bygge verdier er noe mer og noe annet enn å bygge rikdom. Vi skal ikke bare ha penger på bok. Vi skal også ha verdier på bok.»
Overfor FSU utdypet han dette med at ingen ting kan ha større betydning enn et samfunn som bygger på likeverd, verdighet, rettferdighet, frihet, respekt og tillit. – Trygge rammer rundt folks liv er limet i samfunnet, slo Johnsen fast.
Fra tredjekasserer til eier
På sin lune og folkelige måte summerte Johnsen deler av sitt voksenliv fra å være tredjekasserer i den lokale DNB-banken i Brumunddal (den eneste faste jobben han hadde hatt) på 1970-tallet til å bli eier av banken i egenskap av finansminister etter bankkrisen på 90-tallet.
Johnsen hadde i sin ungdom planer om å bli siviløkonom, men kom ikke inn på NHH på grunn av karakteren Ng i norsk hovedmål på videregående. Karakteren skyldtes at han skrev en glødende stil om sosialismen i stedet for diktanalyse i en oppgave om et dikt av Nordahl Grieg.
Klokskap fra A til Å
I ettertid har han takket sensoren. I stedet for NHH møtte han allerede som 23-åring første gang på Stortinget i 1974 – tre dager før regjeringen Bratteli la fram oljemeldingen som la grunnlaget for forvaltningen av petroleumsressursene på den norske kontinentalsokkelen.
Denne meldingen var klokskap fra A til Å, sa Johnsen og siterte sitt politiske forbilde Trygve Brattelis ord om at ingen har odelsrett på den norske sokkelen. Den skal forvaltes av Stortinget på vegne av det norske folk, og pengene skal brukes til å bygge et samfunn av høyere kvalitet.
Unngikk masurka – berget Norges kredittverdighet
Som fersk finansminister måtte Johnsen møte på årsmøte i IMF og Verdensbanken i Bangkok umiddelbart etter at Kreditkassen hadde gått over ende i 1991. Den eneste trøsten var at han slapp å danse masurka på en lokal partifest. Han kunne nemlig bare vals. Men i Bangkok klarte han å berolige internasjonale kreditorer slik at de holdt fast på sine forpliktelser overfor Norge.
Barn av velferdsstaten og den kalde krigen
Johnsen trakk lange linjer fra 1935 og 1945 med å si at vår generasjon er barn av velferdsstaten og den kalde krigen. 1935 var viktig på grunn av hovedavtalen mellom LO og Norsk Arbeidsgiverforening – også kalt arbeidslivets grunnlov – og kriseforliket mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet som la grunnlaget for Johan Nygaardsvolds Ap-regjering. Da ble det skapt en politisk idé om et mer rettferdig samfunn, sa Johnsen.
Videre slo han fast at man i 1945 hadde tatt lærdom fra oppgjøret etter første verdenskrig, slik at seierherrene ikke ila taperne en enorm gjeld som ikke kunne betales. I stedet opprettet man organisasjoner som FN, IMF og Verdensbanken i et forsøk på å binde nasjonene sammen. Det har fungert så noenlunde inntil for tre år siden, men nå står denne verdensorden i fare for å forvitre og skape usikkerhet, sa Johnsen. Han var bekymret fordi mange unge i Europa føler en matthet. Folk som ikke har det bra, vender seg ofte til antidemokratiske krefter.
Orden på basaren
I Finansdepartementet var det en viktig utfordring hvordan Norge skal håndtere store inntekter uten å ødelegge framtida. Embetsverket snakket gjerne om å holde orden på basaren. Pengene må forvaltes både på vegne av vår egen generasjon og de som kommer etter oss.
Og som den lyriske ordkunstner Johnsen også er, avsluttet han med å si at de viktigste ordene i språket er håpet og drømmen.