Slik konkluderte Bodil Stenseth sin forelesning om Lysakerkretsen den 21. september.
Stenseth tok oss med tilbake til den tiden da hovedstaden var en ravnekrok, da kunstnere og forfattere flyktet utenlands og da de 4 store utga sine bøker på danske Gyldendal.
Lysakerkretsen er en betegnelse brukt om en gruppe intellektuelle, blant annet kunstnere og vitenskapsmenn, hvorav mange bodde på Lagåsen i årene rundt 1900.
Denne kulturradikale gruppen anså norsk kunstnerisk særpreg, en norsk arkitektur og et norsk skriftspråk som viktig for nasjonsbyggingen. Fridtjof Nansen og malerne Erik Werenskiold og Gerhard Munthe, alle bosatt her fra 1890-årene av, var de mest sentrale i tillegg til språkmannen og folkloristen Molkte Moe og forfatteren og skolemannen Nordahl Rolfsen.
Dette var venner som søkte sammen – felles ideer, felles gammel overklasse, Norges gamle elite. Målet var å videreføre grunnlovsmennenes arbeid og bygge Norge som en nasjonalstat med et meningsfellesskap for hele befolkningen. Samlingspolitikk språklig, kulturelt og mentalt. Østlendinger skulle smis med Vestlendinger, Vikaværinger med Trøndere og Nordlendinger med Jærbuer, slik Erik Werenskiold uttrykte det.
Norge var en splittet nasjon rundt 1900. Lysakerkretsen var ikke det eneste kulturpolitiske miljøet. Labråtenkretsen med Hulda og Arne Garborg i spissen og Hovedstadsinterlligensiaen ledet av maleren Christian Krohg (“Pjolterintelligensiaen”, iflg Werenskiold) var også på banen. Med andre ord flere nasjonale byggmestere – noen felles mål, men også store uenigheter eksempelvis angående det norske språket.
Det kunnskapsrike og internasjonalt anerkjente Nansen på Polhøgda var det naturlige sentrum i Lysakerkretsen. Han hadde stor påvirkning ikke bare på dette miljøet, men også nasjonalt og internasjonalt. Stenseth mente sågar at han kunne sammenlignes med dagens bloggere.