1800-tallet ga en rivende utvikling i norsk historie. Ikke bare fikk vi vår egen grunnlov. Folketallet ble fordoblet. Og kvinnenes plassering i samfunnet forandret seg radikalt. Norsk kvinnehistorie fra begynnelsen av 1800-tallet til 1919 var temaet for Hege Duckerts engasjerende og kunnskapsbringende foredrag for FSU 19. mai.
Duckert slo fast at kvinnehistorien i denne perioden også er klassehistorie. Langt utpå 1800-tallet bodde og jobbet de fleste norske kvinner på gårder og bruk på landet. Deres rettigheter var svært begrensede.
«Den svake kvinnekroppen»
Det var en utbredt tankegang at kvinner bare skulle brukes til reproduksjon. Kroppen deres ble ansett for å være svak, og ble derfor ofte stivet opp med korsett. Det ble sett på som umoralsk for kvinner å drive idrett, noe som blant annet førte til protester fra Eva Nansen, Fridtjof Nansens hustru.
Diskrimineringen i idretten har vart helt opp til vår egen tid. Så sent som i 2012 fikk vinneren av herreklassen i Vasalopp en bil i premie, mens vinneren av kvinneklassen fikk en symaskin. Først under ski-VM i Granåsen i fjor var premiene i dame- og herreklassen de samme, sa Duckert.
Farlige romaner og diskriminering i skolen
1800-tallet representerte også en forandring i synet på kvinner og litteratur. Det ble opprinnelig advart mot at kvinner skulle lese romaner og samtidslitteratur. De kunne da risikere å ikke bli gift, hevdet en kjent medisinprofessor. Da Camilla Collet skrev sin senere berømte roman «Amtmandens Døtre», ble den først utgitt uten hennes navn. Folk mente det var pinlig å få vite hvordan kvinner tenkte og følte.
Det gikk langt utpå 1800-tallet før jenter og gutter fikk undervisning i samme klasse på folkeskolen. Middelskolen var gratis for gutter, mens jenter måtte betale. I 1882 ble det tillatt for jenter å ta artium.
I den grad en kvinne hadde egne penger når hun giftet seg, ble myndigheten over disse midlene overdratt til ektemannen. Denne lovbestemmelsen ble opphevet i 1888.
Offentlig kvinne – prostituert eller foredragsholder
På 1800-tallet var opprinnelig en offentlig kvinne en prostituert. Men prostitusjon var forbudt. Denne bestemmelsen ble omgått ved at de prostituerte ble pålagt å gjennomgå gynekologisk undersøkelse en gang i uka. Kristiania var en de byene i Europa som var hardest rammet av kjønnssykdommer.
En av de kvinnene som ville være i offentligheten til tross for stemplingen som prostituert, var Aasta Hansteen, den første norske kvinnen med kunstutdannelse. Hansteen var også journalist, og følte seg sterkt provosert av at kvinner skulle tie i forsamlinger. Hansteen var en pioner som første kvinne på foredragsturné i Norge. Men kvinner som holdt foredrag, ble sett på som sirkus, og karikert i avisene. Hansteen emigrerte til USA og ble der i ti år.
Kvinner fikk halv lønn
Jordmor var første fagutdanning for kvinner i Norge. Rundt 1850 fikk både kvinner og menn opplæring til å arbeide på telegrafen, men kvinnene fikk bare halvparten av mennenes lønn. Tankegangen var at en kvinne bare skulle forsørge seg selv fra konfirmasjon til ekteskap.
De fleste kvinner i arbeidslivet på denne tiden var tjenestepiker. De fikk enda dårligere betalt, ofte nesten bare kost og losji. Også fabrikkpikene fikk dårlig betalt, noe som førte til fyrstikkarbeiderstreiken i Oslo i 1889. Streiken varte i sju uker, uten at den resulterte i lønnsøkning. Men Bjørnstjerne Bjørnson advarte fabrikkeierne: «Neste gang kommer menn med slagge», forkynte den fargerike dikteren.
Gradvis kvinnelig stemmerett
Den første debatten om kvinnelig stemmerett kom i Stortinget i 1890, men da ble forslaget avvist. I 1901 fikk kvinner stemmerett ved lokalvalg, og flere kvinner ble valgt inn i kommunestyrene, til og med på det konservative Sørlandet, der skepsisen mot kvinner i politikken var størst.
I 1913 stemte alle 123 stortingsrepresentanter (bare menn) for å gi kvinnene stemmerett. Norge ble fjerde land som innførte dette, etter Australia, New Zeeland og Finland.
Men det var først i 1919 at allmenn stemmerett ble innført i praksis. Før det ble man nektet å stemme hvis man hadde bedt om såkalt fattigdomshjelp. 70 prosent av dem hadde bedt om slik hjelp, var kvinner.