Romfartsentusiast og fredsforsker Henrik Syse mener vår samtid har mye å lære av pionerene bak det amerikanske Apollo-programmet på 1960-tallet. I et entusiastisk, dyptpløyende og humørfylt foredrag for FSU 3. mars konkluderte han med at et samarbeid mellom stormaktene i verdensrommet kan være en viktig faktor for å bevare fred på jorden.
Å få til det umulige
Syse sa utgangspunktet for Apollo-programmet var å få til det umulige. På begynnelsen av 1960-tallet sa president John F. Kennedy at mennesket burde reise til månen fordi det var vanskelig, ikke fordi det var lett.
Den vestlige verden ble livredd da Sovjetunionen plasserte sin første satellitt, Sputnik1, i bane rundt jorden i oktober 1957. I april 1961 sendte Sovjetunionen Juri Gagarin som første menneske ut i verdensrommet. En måned senere fulgte amerikanske Alan Shepard etter. Ifølge Syse førte dette til de første tanker om et mulig samarbeid om å utforske verdensrommet.
Lukket Sovjet, åpent USA
På begynnelsen av 1960-tallet hadde Sovjetunionen et stort forsprang på USA takket være dyktige ingeniører og kosmonauter. Sovjeterne holdt mye av sin teknikk skjult i tilfelle noe skulle gå galt.
Men etter hvert som USA kuttet inn på forspranget, ikke minst takket være den emigrerte tidligere tyske rakettforskeren Wernher von Braun, valgte amerikanerne en langt åpnere linje. De ønsket at verden skulle ta del i fremskrittene.
Tusener bak astronautene
Da Apollo 11 landet på månen 20.juli 1969, sa piloten Neil Armstrong ikke bare de kjente ordene «et lite skritt for et menneske – et stort skritt for menneskeheten». Han understreket også at mannskapet på Apollo 11 bare utgjorde toppen av kransekaken. Tusener av mennesker sto bak Apolloprogrammet. Astronautene måtte stole på at alle de andre hadde gjort jobben sin.
Dette kom mest dramatisk til uttrykk da ferden med Apollo 13 i april holdt på å ende i katastrofe etter en eksplosjon i en oksygentank. Syse sa at flere tusen arbeidet i tre døgn for å redde de tre astronautene om bord.
Hindre våpenkappløp i rommet
Den politiske kontrollen med verdensrommet ble først markert med traktaten om det ytre rom som ble signert av USA, Sovjetunionen og Storbritannia i 1967. Der ble det slått fast at alle som reiser ut i rommet, gjør det på vegne av hele menneskeheten.
Syse sa at en vesentlig grunn til at det ble opprettet et samarbeidsklima når det gjaldt verdensrommet, var at arbeidet ble styrt av mennesker med erfaring fra annen verdenskrig. De visste hvor farlig krig er, og hvor viktig det var å hindre at rommet ble en arena for væpnet konflikt.
Samarbeidet mellom det amerikanske Apollo-programmet og det sovjetiske Sojus-programmet ble starten på det romfartssamarbeidet mellom USA og Russland som eksisterer den dag i dag. At astronauter fra flere land har hatt muligheten til å se jorden ovenfra, har gitt dem et nytt felles perspektiv.
Jordoppgang som fredsinspirasjon
Julaften 1968 kunne de for første gang oppleve de de kalte en jordoppgang – at jorden sto opp i horisonten i stedet for solen. Dette ble ifølge Syse kilden til tidenes viktigste naturfotografi, og en inspirasjon til å tenke fred i en tid hvor mange lurte på om verden sto til påske. I 1968 hadde man nettopp opplevd kuppet i Tsjekkoslovakia, attentatene mot Martin Luther King og Robert F. Kennedy og starten på borgerkrigen Nigeria.
Felles prosjekt til Mars?
Men spørsmålet er hvor lenge freden i rommet varer. I 2030 skal den internasjonale romstasjonen tas ned. Da kan faren for et militært kappløp øke. Syse håpet på at det i stedet kan bli et felles prosjekt å komme til Mars. Poenget bør ikke være å heise det amerikanske flagget der, slik president Trump hevder, sa Syse.
