Henrik Ibsen formet Norge innenfra

Slik sammenfattet Kjetil Bang-Hansen sin fortelling om Ibsen for FSU 17. november. Den erfarne teatersjefen, instruktøren og skuespilleren la til at Ibsen gjennom sine skuespill ble et etisk kompass for hva det er å være norsk.

Bang-Hansen tegnet et bilde av den unge Ibsen som bister, arrogant og overlegen. Hans første skuespill «Catilina» ble skrevet på blankvers fordi William Shakespeare var hans store forbilde. Men skuespillet ble aldri oppført.

Ibsen tilbrakte sine barne- og ungdomsår i Skien og Grimstad, men kom aldri tilbake dit etter at han reiste til Christiania, 23 år gammel. Der havnet han på Heltbergs studentfabrikk sammen med andre forfatterspirer som Bjørnson, Vinje og Jonas Lie.

Teaterjobb i Bergen og frivillig eksil i Italia

Ibsen strøk til artium, men etter en stund skaffet Ole Bull ham teaterjobb i Bergen. Der ble han i seks år, og lærte alt om praktisk teater, som blant annet ga seg utslag i svært detaljerte sceneanvisninger i hans senere skuespill.     

Men i begynnelsen av sin diktergjerning møtte Ibsen mye slakt og motgang. Den første oppturen kom med «Kongsemnene». Så fikk han et stipend som gjorde det mulig å reise i det Bang-Hansen kalte frivillig eksil til Italia i 1864. Da kom han ikke tilbake til Norge på 27 år.

«Norske skuespill» og bitterhet mot Norge

Bang-Hansen sa at Ibsen ville ha gått til grunne hvis han hadde blitt i Norge. Solen i Roma reddet ham. I den italienske hovedstaden skrev han de mest norske av sine skuespill, «Brand» og «Peer Gynt». Ja, de var i den grad norske at de er spilt i svært få andre land. Utlendinger falt ikke for de norske versemålene som ble brukt i disse skuespillene.

Likevel vokste Ibsen på suksessen de to skuespillene hadde her hjemme. Han frydet seg over ros og berømmelse. men var fortsatt bitter og hatefull mot Norge. Han var ute etter hevn mot det samfunnet han følte hadde sveket ham. Bang Hansen omtalte skuespillene «Samfundets støtter» og «Vildanden» som sylskarpe bilder av landet Ibsen hatet. Og det forurensede vannet i «En Folkefiende var et symbol på Ibsens syn på forfallet i norsk kultur.

Hjem til Norge og to professorater

Ibsen kom tilbake til Norge i 1891, 63 år gammel. Da var han den hjemkomne seierherre med flosshatt og sølvstav. Daglig kom han til Grand Café presis klokken 12. Alle gjestene reiste seg til Ibsen hadde funnet sin plass ved sitt faste bord. Og i teateret tok han av og til plass i selve kongelosjen.

Men mye var forandret i Norge i løpet av de årene Ibsen tilbrakte i utlandet. Han forsto for eksempel ikke hvorfor idrett hadde blitt så viktig.

En viktig årsak til at Ibsen kom hjem, var hensynet til sønnen Sigurd, som hadde vært en vellykket jurist og diplomat og statsminister i Stockholm fra 1903 til 1905. Sigurd Ibsen søkte deretter et professorat i sosiologi på Universitet i Oslo, men ble avvist etter 16 prøveforelesninger. På grunn av sin heltestatus etter å ha krysset Grønland på ski og gjennomført polferden med «Fram», ble Fridtjof Nansen utnevnt til professor i zoologi uten en eneste prøveforelesning. Dette førte til at Ibsen la Nansen for hat.

Skuespill fylt av liv og menneskelig varme

Bang-Hansen avsluttet med noen refleksjoner basert på erfaringer med å sette opp Ibsens dramaer i utlandet. Han stilte spørsmål om vi må bruke Ibsen til å forklare hvor mystiske vi nordmenn er. Og han mente at tross all motgang Ibsen hadde møtt i sitt liv, var hans skuespill fylt av svært mye liv og menneskelig varme.          

Skroll til toppen